– Jeg har rett til å være meg selv, sa en fortvilet mor. –. Jeg er også et menneske og må kunne reagere når noe skjer. Det er viktig at vi foreldre setter grenser.
Sønnen hennes var ikke enig. Han ønsket å ha det hyggelig hjemme. Han var lei av dårlig stemning og uforutsigbare reaksjoner.
Jeg spurte mor om hvordan hun var på jobb? Mor hadde lang erfaring fra arbeidslivet og var vant til å yte profesjonell service og støtte. Hun var vant til å strekke seg, være tålmodig med samarbeidspartnere og smile selv om hun hadde mye å gjøre. På jobben ble faglige uenigheter tonet ned og forsøkt løst på smidige måter, i planlagte møter og med fokus på løsninger, ikke konfrontasjon.
Mor og jeg snakket om hvor forskjellige vi kan være på jobb og hjemme. Profesjonelle på jobb og uprofesjonelle hjemme. De vi er aller mest glad i kan vi komme til å behandle dårligst. Kjefte mest på. Men egentlig burde det være motsatt.
Vi kan tenke at våre nærmeste tåler at vi er oss selv, fordi vi kjenner hverandre så godt.
Men våre nærmeste tåler ikke nødvendigvis alt.
Barn og unge er tydelige på at noe av det verste de vet er kjefting og høy stemmebruk. Det gjør fysisk vondt og sitter lenge i kroppen. Vonde ord limer seg fast i hodet og blir ikke borte. Dårlig stemning suger energi og gir mindre lekelyst og lærelyst.
En far sa: ”Men jeg blir avslørt om jeg later som jeg ikke er sint – det blir ikke troverdig”. Det stemmer at barn gjennomskuer foreldrene sine. De skjønner utmerket godt at voksne later som. Men barn setter pris på at foreldre anstrenger seg likevel.
Å late som er ikke nødvendigvis dårlig. Snarere enn å være oss selv bør vi være opptatt av å være den beste utgaven av oss selv, også overfor egne barn.
Anne-Kristin Imenes 